Av og til
trur æ at vi glemmer å vise at vi bryr oss om hverandre. At vi stiller opp for
hverandre uansett hvem vi er og hvordan slektskap vi har. Om vi er familie
eller venner eller bekjente. Det verste en kan gjøre er å hele tiden unngå og
bry seg eller dikte opp noe. Får da sårer det mer enn vi er klar over. Det er
vel lett å tenke slik men prøv å tenk annerledes enn det du gjør, får enn når du
hadde fått samme tenkemåte å opplevd at ingen brydde seg. Hvordan hadde du følt
det da og hva hadde du tenkt? Husk at det er du en gang som trenger noen eller
trenger hjelp eller en form for omtanke. Og da kan det være sårbart hvist du
ikke får det svaret eller hjelpen du vil ha. Bare for at du får den samme
behandlingen tilbake som du gir andre.
Det hadde
kanskje såret deg mer enn du vet, men andre skal hjelpe deg å bistå deg når du
trenger hjelp. Men du skal ikke behøve å gjøre det samme tilbake, for når du
får sjansen til å gjøre det så finner du på en løgn eller to for å slippe unna.
Det er du god på men du glemmer å se at du sårer andre, og de som er rundt deg.
Du kan ikke
forlange at andre skal bry seg og hjelpe deg å stille opp for deg når ikke du
gjør det for andre. Det er ikke bare en person du stenger ute og sårer det er
faktisk begge to. Og når du har tatt det valget så ser jeg ikke en annen
løsning enn å la være å bry meg tilbake. Da velger jeg å la deg fare å vise deg
at jeg ikke bryr meg slik som du velger å gjøre.
